Min FN-tjeneste i Libanon

Én av mine roller i tjenesten var sjåfør på utrykningsbil på 4.3 HQ. Dette innebar at sjåføren hadde 2 minutter responstid på dagen, og 5 minutter om natta, fra alarmen går og til han skulle sitte startklar i bilen med motoren i gang og personlig våpen og utstyr på plass.

Denne dagen gikk alarmen fordi en bevæpnet soldat tilhørende Haddadmilitsen (DFF) hadde forsøkt å trenge gjennom en CP (Se "Ord og uttrykk") , og vedkommende nektet å etterkomme ordre om å gi fra seg våpenet.

Vi rykket ut som vi alltid gjorde - med ett befal inne i bilen, og to menige geværmenn bak på pickup'en.

Da vi kom frem så vi raskt at vi hadde en alvorlig situasjon. På én side sto denne enslige soldaten og pekte på våre to soldater i CP'en, og de to sto med sine våpen rettet mot ham. Vi sluttet oss til selskapet, og det ble da 6 norske soldater med hver sin AG3 pekende mot denne karen med sin Kalashnikov (Se "Ord og uttrykk") pekende mot oss. Alle sto der med fingeren på hver sin avtrekker. Hvor lenge vi sto sånn er vanskelig å si, men det føltes lenge...

Vi forsøkte å oppnå en viss form for dialog, og det viste seg at vedkommende faktisk var amerikaner som hadde vervet seg til Haddadmilitsen, og sa han het "Tony Haddad". Det var ikke så veldig uvanlig dette at enkelte utlendinger som sympatiserte med Israel vervet seg til denne militsen - som var en Israelsk støttet milits ledet av major Haddad. Vanlig var det også at de beholdt fornavnet sitt, og la til Haddad som eget etternavn.

Heldigvis var det ingen som "mistet hodet" og fikk panikk, og begynte å skyte. Det tok en liten stund, men "Tony" la etter hvert noe motvillig ned våpenet. Deretter returnerte han samme vei han hadde kommet - uten våpen.

Denne episoden var noe av det jævligste jeg opplevde; Det å stå der og se rett inn i løpet på en Kalashnikov, og samtidig forsøke å beholde roen  - og unngå å skyte vedkommende i rent selvforsvar - det kan vanskelig beskrives...